Når knoklene blir til gelé

Av Roy Løvtangen

I Norge. Selve sosialismens vugge. Et rosemaleri for den øvrige verdens befolkning. Et duplikat og en gjengivelse av hvordan et samfunn skal og bør fungere, hvor frihet og rettferdighet går hånd i hånd. En folkebevegelse av likestilte mennesker med like muligheter, likt grunnlag og like forutsetninger, dyrket på en eng av gull hvor den store målsetningen for vår kjære befolkning er likeverd. Frihet og rettferdighet er når alle bor i blokk.

Selvfølgelig hadde det vært flott om alle hadde bodd i en åttåførr-kvadrats stor leilighet, med de samme oransje kjøkkenskapene, med det samme slitte blomstertapet og med den samme 24-tommers tv’en i svarthvitt, hvor NRK1 er eneste kanalen som kun har sendetid mellom seks og syv hver kveld, hvor underholdningen domineres av derrek og flintstones. Denne samfunnsmodellen bærer et overværende preg av en lik befolkning, hvor ingen faller utenom, ingen blir misunnelige og ingen vil leve som hverken fattig eller rik. Like mennesker. Det er rettferdighet det.

Problemet med en slik tankegang er at det ikke vil lønne seg å gjøre noe ekstra. Drømmer og ambisjoner vil bli undertrykt og folkets engasjement vil være totalt fraværende. Vi vil leve som hodeløse rutinemennesker uten gnist, uten glede, uten henrykkelse. Men faen eller; ingen har det vondt.

For at et samfunn skal opprettholdes i dagens globaliserte verden og konkurransepreget marked er vi avhengig av å videreutvikle teknologi, produkter og tjenester. Entreprenørskap og innovativ nytenkning er et fundamentalistisk premiss for en nasjons levedyktighet. Handel over landegrensene er selve grunnlaget for hver enkelt nasjons evne til å forsørge sin egen befolkning. Alle land er nødt til å kjempe for å bli best. Det er et faktum at ikke alle land i verden har de samme resursene, og alle land mangler livsviktige resurser. Nepal har ikke muligheten til å bli verdens største sjøfartsnasjon, med verdens beste fiske- og skalldyrsnæring. Men det skal sies at alle land har sine provianter og sitt arsenal av nødvendige forekomster som er av interesse hos andre nasjoner. Et levedyktig samfunn er nødt til å bygge på sine fordeler og sine kvaliteter og tjene penger på å dele disse godene med resten av verden.

Da er det et paradoks at vi i Norge kjemper for at vår befolkning skal være like. I et samfunn hvor det ikke lønner seg å gjøre noe ekstra vil ikke befolkningen anmodes til å bidra til videre vekst. Det er for så vidt bra at de fattige skal bli mindre fattig, men det er ikke en konsekvens av at de rike har mindre penger. I et samfunn skal det lønne seg å gjøre noe ekstra, og suksess skal belønnes. At de rike blir rikere er ikke et synonym med at de fattige blir mer nødlidende. Selv om forskjellen mellom mennesker øker trenger ikke den gjennomsnittlige levestandarden være dårlig.

Jeg ser på Petter Stordalen som en konge. Han burde bli tilbedt som en overdådig tyrann og en prektig hærfører. Han burde bli båret i en menneskelig kongestol, fôret av lettkledde kvinner fra Brazil med eksotiske middelhavsfrukter og blitt servert selv den fineste rødvin i gullbeger. Alt dette for at han som rikmann investerer i prosjekter som bidrar til hans egen vinning og hans egen rikdom. Hvorfor er hans økonomiske vinning bra for samfunnet? Fordi hans arbeid bidrar hver dag til at mennesker har en jobb å gå til. Han gir den menige mann muligheten til å få seg en inntekt, til å forsørge sin egen bolig og til å ta vare på sine barn. Dette skaper igjen ringvirkninger for at det kommer nye ambisiøse samfunnsytere til verden, som kan ta seg en utdanning og skape videre vekst for nasjonen Norge. Det at Stordalen får en økonomisk vinning ut av sitt arbeid gjør ikke at andre mennesker blir fattig. Tvert i mot. Petter Stordalen, Kjell Inge Røkke og Odd Reitan hadde aldri i verden giddet å gjøre sitt arbeid hvis de ikke hadde tjent så mye penger på det. Suksess skal belønnes.

Vi trenger enkeltmennesker med ambisjoner og drømmer, uten knokler av gelé og baller av silke. Vår levedyktighet som nasjon er avhengig av enkeltmenneskenes innsats for felleskapet. Vårt samfunn må stimulere unge gründere til å komme med innovative ideér og til å utvikle ny banebrytende teknologi som vil føre dem selv og samfunnet til suksess. Det skal lønne seg å være best.

Det frie mennesket

Av: Roy Løvtangen & Alexander W. Aamo, 2stb

Mennesket er født frie med makt til å styre livet sitt i den retning man vil. Vi kan på grunn av vår frie markedsøkonomi, den beste følgen av demokratiet, dra ut å spise hvor vi vil, handle hva vi vil, se på hva vi vil og underholde oss selv på uhyrlig mange måter. Og alt dette for en billig penge! Tenk deg alle de tingene som vi tar som en selvfølge i dag, se for deg den prisen vi hadde måtte betale for de sammen godene uten dette systemet. Det er et privilegium og mange tror dette tilhører menneskets natur. Men er det egentlig det?

Svaret er; NEI! Dette er så langt fra en naturlig samfunnsmodell for store deler av verdensbefolkningen og i dyreriket generelt er den fraværende. De godene vi tar for gitt har mennesker, våre forfedre, kjempet dyre og ofte blodige kamper for å oppnå. Og enda utspiller kampene seg over store deler av kloden. Som en mektig amerikansk president og iherdig støtte for det frie markedet og demokratiet en gang sa; ”Freedom is never more than one generation from extinction. We didn’t pass it to our children in the bloodstream, it must fought for, protected and handed on for them to do the same.”

Som Ronald en gang sa, er vi fullstendig avhengige av å gjøre en innsats og selv sørge for at vår frihet opprettholdes. Det er ikke friheten som går i blodslinje, men mine og dine holdninger til demokratiet. Derfor er det viktig at det står så høyt oppe på dagsordenen og vi er villige til å utkjempe kriger verden over, daglig, for dens eksistens. Fremtiden er og vil alltid være i våre hender.

Men på en annen side; er jeg, du, vi, så frie som man skal ha det til? Er det virkelig sånn at det er du som bestemmer over ditt eget liv? Former du det akkurat sånn du vil og finnes det ingen rammer på hvordan du kan utfolde deg? Ja sier du kanskje uten nærmere ettertanke, samtidig som du tenker på hvor flott du har det her i Norge. Du og jeg lever i mulighetenes land, en vogn av gull i den vestlige sivilisasjonens vugge, selvsagt gjør vi som vi vil! Ingen setter da rammer for meg, jeg er norsk for faen! Ingen, ingen, stopper et fritt menneskes utfoldning her til lands.

Men så tenker du deg om; hvor fri er jeg egentlig? Du må stå opp klokken sju hver dag, kle på deg, spise frokost. Deretter går den travle morgenen videre på en sykkel til jobb fordi staten sier det er fyfy å kjøre bil eller fordi det koster deg for mye penger å passere bomringen hver dag. Klokken fire går turen løpende til barnehagen som nærmer seg stengetid og klokken sju må du være klar for å se nyhetene etterfulgt av en amerikansk såpe. Er du virkelig så forbannet fri? Nei, tenker du nå samtidig som du slurper aggressivt av kaffekoppen. Nei.

Selv har jeg en mor som kjører gjennom sentrum og bruker lengre tid på stillestående kjøring på utallige lyskryss, fremfor å bruke mange tusen kroner årlig på bompenger. Er dette et paradoks?

Har du noen gang tenkt tanken; hvorfor har jeg denne underbetalte lusne kontorjobben? Jo, fordi systemet sa du ikke var smart nok til å bli den kirurgen eller direktøren du selv mente du kvalifiserte til. Du ville endret verden til noe bedre, bo i en luksusvilla med stuepike og jacuzzi. Men det syntes tydeligvis ikke systemet at du dugde eller hadde karakterene til. Er det du eller systemet som egentlig setter begrensninger for din frie vilje?

Systemet er flott på mange måter. Den frie markedsøkonomien har ledet oss til rikdom og valgfrihet. Likevel finnes det begrensninger satt av et system, som motvirker dette og lager vår skjebne. Dette er staten. De bruker pisk og gullerot for egen vinning og former oss som individer og påvirker våre valg. Hvorfor skal det belønnes å gå på en nærliggende skole når skolen på andre siden av byen tilbyr større faglig kompetanse? Skal friheten til å velge bosted ramme friheten til å bli hva man vil? Nei. Eller, jo? Tydeligvis. Se på sykehjemmene her i landet. Store forskjeller og mye misnøye er et nøkkelord. I mange av landets kommuner har det etter sosialismens fremmarsj blitt satt en kjepp i hjulet for private aktører i denne bransjen. Skal det virkelig være sånn at staten skal hindre private initiativtakere i samfunnet og samtidig ta fra mennesker et av de privilegiene som demokratiet bringer med seg. Dette er ikke frihet! Frihet til å velge er noe som blir frarøvet oss i mange tilfeller og dette er et av de klareste og groveste overgrepene mot den. Skal vi ikke ha muligheten til å velge et bedre tilbud i bytte mot en liten pengesum, er det demokrati å holde tilbake mennesker og ikke la mennesker nyte goder de kunne hatt? Skal alle holdes på samme linje? Nei. Det skal ikke være sånn. Men likevel ser vi at dette er et gjennomgående trekk i det systemet som egentlig skal beskytte og yte oss goder.

Har det blitt sånn at vi krever mer frihet enn vi behøver, eller det systemet kan tilby? Har vi glemt at våre goder ikke er en selvfølge og at de ikke er gjeldene over hele verden. Det kan hende. Se på karen i Myanmar som nettopp har fått seg en gammel Nokia. Han er i ekstase over å få ringe med telefonen og ikke minst eie den. Det er en luksusvare her og kun 1 % av landets befolkning besitter en. Hadde du gitt han en Coca Cola i tillegg ville den stakkars mannen trodd han var død og kommet til himmelen. Som Jeppe på Bjerget ville han våknet opp i paradis. Kanskje ville han blitt til en tyrann, en maktsyk person som streber etter flere goder? Mest sannsynlig ville han vært fornøyd med det lille han fikk, siden han ikke kjenner til bedre. Den fattige savner mye, men den gjerrige savner alt!

Men siden vi har det godt som nordmenn, skal vi godta at vi ikke kan få det bedre? Nei. Alt kan forbedres. Vi lever i verdens beste land, men fremdeles er ikke vårt demokrati tilstrekkelig og det mangler fremdeles gode løsninger på mange punkter. Staten er for ”flink” til å sette begrensninger med sin politikk, en avgiftspolitikk uten sidestykke. Men på en annen side følger de et grunnleggende system for karakterer, et system som gir alle en mulighet.  Retten til å bli hva man vil, gjennom retten til å gjøre hva man vil. Våre handlinger er det som setter begrensningen. Vi har muligheten. Systemet er en nødvendighet. Vi kunne da ikke fungert i et anarki.

Vi er frie mennesker. Frie mennesker fanget i et system. Et nødvendig system.  Frie?